Nå skal jeg skrive om noe jeg sjeldent gjør, nemlig litt politisk.
Når jeg var 12 år tror jeg det var så ble jeg veldig "verpesjuk" jeg ønsket og bli Pappa, jeg husker at jeg leste en artikkel om noen 12-13 åringer som hadde blitt foreldre. Dette fikk meg til å glede meg innmari til jeg ble voksen, fikk kone, hus og stasjonsvogn.Lite visste jeg da at bare 2 år senere skulle den drømmen gå i grus, jeg skjønte nemlig at jeg er homo.
Vel drømmen min gikk ikke i grus, det var bare det at det kom til å bli drit vanskelig og få barn. Senere har jeg jo skjønt at dette er utrolig vanskelig for en Homo, ikke minst for en SINGEL homo. Jeg skal nemlig ha barn uten at jeg får meg en mann. Jeg har ikke noe imot om jeg finner meg en mann og det hadde nok vært mye lettere.
Mamma og Pappa og resten av familien min har så lenge jeg kan husket sagt at jeg er veldig omsorgsfull og jeg kom til å bli en kjempegod far om eller når det skjer. Dette er en skildring av meg som jeg kjenner meg veldig godt igjen på tross av at jeg har foreldre som ikke viser omsorg så lett. Jeg har jobbet med barn i mange år nå og det elsker jeg. Det er jo også derfor jeg holder på å utdanne meg innenfor arbeid med barn.
Som du sikkert har forstått så har jeg ikke bare ett veldig ønske om å bli pappa, men jeg er helt sikker på at jeg kommer til å bli en veldig god pappa.
For meg som homo i Norge i dag er det veldig vanskelig og få barn. Mine lesbiske søstre nå fått lovfestet rett til assistert befruktning sammen med ekteskapsloven og adopsjonsloven. Personlig er jeg veldig glad for at de har fått retten til dette og er veldig glad for adopsjonsretten jeg og evt min ektemann får, men den sistnevnte er faktisk det jeg kaller for en tom lov. Det er nemlig slik at det per i dag ikke er NOEN land i verden som adopterer bort til enslige og ihvertfall ikke homofile(par) i Norge. det foregår heller ikke adopsjon innad i Norge i den forstand vi snakker om her.
Dermed er min siste og ENESTE mulighet for å bli pappa nemlig å få hjelp fra en surrogat mor. Problemet her er at i Norge et det ikke tillatt med bruk av surrogatmor. Og i foreksempel USA koster dette nærmere 1 mil, avhengi av kursen. Hvis jeg skulle fått hjelp fra en surrogatmor i India så må jeg ut med ca 300.000 kr, jeg vet dessuten ikke om de lenger vil hjelpe homoer i India.
Jeg har diskutert dette med Mamma og Pappa og er helt klar på at jeg skal ha meg barn, men jeg kommer jo aldri til å få råd til det så lenge jeg fortsetter å jobbe med barn. De har ikke utrykkt noe problem men når jeg snakker med tantene mine så blir jeg veldig frustrert, de er veldig oppegående og reflekterer dessverre det befolkningen sannsynligvis gjør nemlig, det er ikke en menneskerett å få barn.
Tantene mine påpeker det etiske ved bruk av en surrogatmor at man betaler. Dette er det som blir fortalt i media også, de fremstiller det som om de kvinnene som blir surrogatmor leier ut kroppen sin og at de som får hjelp av en surrogatmor kjøper en livmor.
Dette er jo ikke tilfellet i mitt syn. Det er for det første ikke alle kvinner som kan være surrogatmor og de som blir dette gjør dette kun fordi de ønsker det. (ihvertfall i USA) De blir nøye vurdert og fulgt nøye opp under hele prosessen. I USA har de ett regelverk rundt dette, noe vi ikke har i Norge, her har politikerene bare valgt å forby det fordi de rett og slett ikke vet noe om det. De tenker bare at dette er kjøp og salg av kvinnekroppen og det liker vi ikke.
Surrogasi kommer ikke til å forsvinne, det er jeg helt sikker på, akkurat som prostisusjon ikke har forsvunnet i Norge etter at det også ble forbudt. De bare gikk under jorden. Den beste måten å sikre både rettighetene til kvinner og de barna som blir født er å tillate dette og utarbeide ett regelverk rundt dette. Dette må gjerne inneholde noe som at man ikke skal betale for surrogasi utover en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt eller liknenede. Kansje innføre en surrogasi trygd eller ytelse, på denne måten kan man kontrollere til bruken av surrogasi. Jeg er helt sikker på at ingen kommer til å dra til India elle Ukraina for å bruke disse noe tvilsomme tilbudene.
Jeg har merket meg at den debatten som foregår i offentlig debatter for det meste dreier som å klassifisere surrogasi som kjøp av kvinnekroppen og at det ikke er noen menneskerett å få barn. Det som lite blir fokusert på er alle de ufrivillig barneløse parrene som i Norge i dag ville vært veldig gode foreldre. Hetrofile parfohold har riktignok en reserveløsning ved at de kan adoptere ett barn fra utlandet, ofte med støtte fra nav (se www.nav.no). Men jeg mener det er en veldig avsporing i en debatt som ellers kunne vært fruktbar, man kunne faktisk diskutert hvordan man kunne på best mulig måte sikre både surrogatmor, barn og foreldre rettigheter, økonomien osv. Det er bra og diskutere det etiske, men det er en avsporing og henge seg opp i det temaet. Det er så utrolig mye som også skjer rundt fenomenet surrogasi. Det er jo faktisk sånn at sæden i Norge har blitt en handelsvare, etter loven om assistert befruktning så skriker Rikshospitalet etter sæd fra unge gutter. Men egg fra jenter fortsatt hellig, vi kan ikke ta ett egg fra en kvinne og putte det inn i en annen og befrukte det der. Nei gud forby det er feil det.
Ønsket om og bli foreldre er veldig sterkt for meg og det er etter mitt syn det eneste kriteriet man burde ha(hvis det skal være noe). Jeg mener at hvis man virkelig ønsker seg barn så gjør man alt for og bli skikket som foreldre, dette uavhengi av økonomi ettersom vi i Norge i dag har så gode velferdstilbud med trygd osv.
Jeg vil også vise til et perspektiv om livsløpet til en homo som meg eller andre foreksempel. Hos en vanlig "heterofil" så vil han eller hun når de er ferdig på videregående skolekansje gå på høyskole eller universitet og få seg en utdannelse, deretter kansje de reiser rundt litt i verden og senere jobber litt, kansje de har hatt kjæreste hele tiden eller så får de det og naturligvis puler, dermed kommer det etterhvert barn. Når barnet kommer så oppstår ett fenomen som vi kaller for familie. Det er dette som bygger landet vårt. Dermed så blir det slutt på festingen og rølpingen som de gjorde før barnet kom til verden. Det er egentlig ganske enkelt for heterofile og få barn, dermed mener jeg at de ikke kan skjønne hvorfor vi som er homo ikke får oss barn. De skjønner jo at rompeknulling ikke skaper barn, men det er noe større. De skaper nemlig ikke en familie. og familier skaper jo landet vårt ikke sant? Hvordan kan vi da løse dette ?, jo gi homofile og ellers muligheten til å få barn. Nemlig tillat surrogasi. 
Jeg driter i om det er skrivefeil i dette innlegget, det var så langt at jeg ikke gidder og korrekturlese det.